Rattanakosin

Rattanakosin Island som området kalles er omgitt av vann på alle kanter, Chao Phraya River og klongene (kanalene) Banglampoo og Ong Ang. Dette har med årene blitt min favorittbydel i Bangkok. Her er det fortsatt mulig å rusle i små gater og smug med lave hus og thai dagligliv på fortauene. Det som jeg oppfattet som søppel, skitt og skrot på mine første turer til Bangkok har etterhvert blitt mine yndlingsfotomotiver. Jeg blir aldri lei av å se på alle de utrolige tingene som befinner seg på fortauet og som i første omgang kan se ut som skrot, men som viser seg å ha fine farger, fine former og ikke minst, det er faktisk ting som er i bruk, tror jeg da.

I tillegg dukker det opp små koselige overnattingssteder, spisesteder og kaffebarer i de gamle husene. Her er det bare å lete så finner man; et sted å bo, et sted å spise og mye å se på.

På Rattanakosin ligger også Grand Palace som antagelig er den største turistattraksjonen i Bangkok. Jeg er ikke spesielt begeistret for Grand Palace og mener bestemt at denne attraksjonen bør droppes til fordel for Wat Pho som ligger ved siden av. Det viktigste hvis du ønsker å besøke Grand Palace er hva du har på deg. Du må være pent kledd og gjerne bedre kledd enn du ønsker i 30+ på et stort område uten særlig skygge og masse mennesker. Hvis du ikke er korrekt antrukket er det mulighet for å leie påkledning, men det kan være stor pågang og lang ventetid. Du må være anstendig kledd i alle thailandske templer, men det holder stort sett med ingen bare skuldre og ingen bare knær i andre templer.

Et generelt råd for påkledning i Bangkok er å kle seg ordentlig uansett. Så lenge det ikke oser turist av deg kan du slippe unna mye mas og lureri. Det bor mange utlendinger i Bangkok og det går faktisk an å se ut som man hører til der selv om man ikke ser asiatisk ut. Hvis noen spør deg om det er første gang du er i Bangkok, svar at du har vært her mange ganger så forsvinner de raskt. Hyggelige velkledde menn i området rundt Grand Palace er ikke der for å hjelpe en stakkars turist.

Nedenfor tempelet Wat Sakhet eller Golden Mount kan man fortsatt finne noen som lager munkenes almisseboller. Hver morgen i 6-7 tiden vandrer Thailands munker ut i gatene og får dagens måltider. Det at vanlige folk gir munker mat kan ikke helt sammenlignes med det vi tenker på som almisser, at vi gir til dem som ikke har så mye. De som gir oppnår også en religiøs forbindelse og er et skritt nærmere nirvana.

Grand Palace er fint å se på fra utsiden også, hvis man ikke vil gå inn.

Giant Swing, Sao Ching Cha eller den store husken Utenfor tempelet Wat Suthat står dette enorme huskestativet som ble brukt i forbindelse med religiøse seremonier for å illudere Shiwa svingende i himmelen. Denne aktiviteten ble forbudt i 1935 etter flere dødsfall, men husken står der fortsatt.

I gaten Bamrung Mueang nedenfor Giant Swing kan man kjøpe alt man trenger av tempelutstyr.

Khao San

Her ligger også Khao San, Bangkoks kjente backpackergate som var og er stoppested for backpackere på vei til øyliv á la Leonardo Di Caprio i The Beach. Men dagens backpackere stiller helt andre krav og skal ha både massasje, kaffe latte og boutiquehotell med svømmebasseng på taket. Noe som passer fint for litt tilårskomne flashpackere som oss.

Om kvelden er Khao San gågate og selger alt en backpacker kan drømme om. Det vrimler av boder som bugner av sidrompa shortser, flip-flopper, elefantbukser, fotside vesker og T-skjorter med den rette påskriften. Alt nyankomne med bleke legger og Lonely Planet under armen trenger for å bygge opp backpackerimaget. De som har vært her en stund, omgir seg med en nonsjalanse og en brunfarge som det tar tid å opparbeide. Khao San endres men backpackerne er mistenkelig lik de vi så for to år siden, for fem år siden eller for ti år siden.

Mange "vanlige" turister tar seg også en tur hit om kvelden for å se, eller for å ta fotmassasje?

Backpackere kommer og går...

Pad thai, alle backpackeres livrett i Khao San.

Sørgmodig lyder trefroskens sang når Akhadamene går gjennom Khao San.

Dagen derpå i Khao San.

Soi Rambuttri

Soi Rambuttri går parallelt med Khao San før den svinger seg rundt tempelet Wat Chana Songkhran.

Soi Rambuttri er også forbundet med Khao San via Suzies Walkway og har med årene fått sin del av ølserveringen og den høye musikken, men er fortsatt en trivelig gate å rusle i. Går du hele gaten ned til Phra Athit endrer atmosfæren seg og studentene fra de nærliggende universitetene inntar sin nudelsuppe og sin whisky og er atskillig mer up to date enn klientellet i Khao San.

Det går an å gå gjennom tempelområdet til Wat Chana Songkhran, men vis respekt og la være å gå her hvis du er kledd i shorts og singlet. Ingen bare skuldre og ingen bare knær i thailandske templer.

Phra Athit

Phra Sumen Fort

Der klongen Banglampoo renner ut i Chao Phraya River ligger Phra Sumen Fort i en liten park. Alle hverdager er det aerobics her kl. 18.00. Det vil si kl. 18.00 avspilles nasjonalsangen og etterpå er det aerobics. Fra offentlige bygg lyder nasjonalsangen kl. 08.00 og kl. 18.00 hver dag over hele Thailand og da reiser man seg og står stille.

Helt tilfeldig har vi fått med oss både Rattanakosin Festival og Loy Krathongfeiring ved Phra Sumen Fort. Uansett om det ikke foregår noe spesielt her er det deilig å sitte i kveldsbrisen å se på solnedgangen.

Loy Khratong betyr rett og slett å sette små kurver på vannet. Kurven formet som en lotusblomst lages tradisjonelt av bananblader og pyntes med blomster. Min opplevelse av Loy Khratong er helt tilbake til 2008 og det var også mye dekorasjoner laget av plast, eller isopor som flyteelement. Siden store mengder av dette settes ut i elva håper jeg at det ikke lages dekorasjoner av plast lenger. Jeg skulle faktisk reise hjem fra Bangkok denne kvelden og det var store trafikkproblemer i området så det kan være flere grunner til å merke seg datoen. Loy Khratong feires ved den 12. fullmånen i den Thailandske kalenderen. Stort sett i november men datoen varierer altså. Noen forbinder kanskje denne feiringen med de store lanternene med lys som sendes opp, men dette er en sammenfallende festival Yi Peng som stort sett hører hjemme i Nord-Thailand, blant annet i Chiang Mai.

Sist vi beundret solnedgangen ved Phra Sumen Fort flommet Chao Phraya River over og aerobicsen ble avlyst.

Korbua House, Phrasumen Road

Hyggelig, lite hotell som ligger inn mot Klong Rob Krung også kalt Klong Banglampoo, godt skjermet for trafikken i Phrasumen Road. Klong betyr kanal og vi har sett Korbua House beskrevet som hotellet ved den illeluktende kanalen. Vi har bodd her to ganger, i 2014 og i 2017 og har ikke kjent noen lukt.

Vi synes det er koselig å spise frokost ute ved kanalen, se på morgenlivet som utspiller seg på den lille broa, foring av fisker, varanen (Monitor Lizard) som soler seg og er man tidlig oppe (07.00) får man også med seg munkenes tak bat. Hver morgen i Thailand vandrer munkene barbent ut for å samle inn mat til dagens måltider. Nytt i 2017 er at man kan betale et bidrag til hotellet å være med når munkene kommer for å hente maten.

Rommet er stort, badet likeså, enkelt møblert og det kunne vært koselig med et par stoler på verandaen. Vi bodde på et deluxerom med kanalutsikt, men det finnes også executive og standard med kanalutsikt og budsjett uten kanalutsikt. Alt i alt mye hotell for pengene spesielt i lavsesong.

Enkel men god frokost serveres på terrassen.

Store luftige rom.

Koselig på terrassen til frokost.

Hver morgen går munkene sin faste runde.

En varan koser seg i sola.

Navalai River Resort, Phra Athit

Ved bredden av Chao Phraya River kan man sitte på verandaen på Navalai og følge med på trafikken på elva. Hotellet ligger rett ved fergeleiet Phra Athit hvor rutebåten stopper. Vi bodde her da hotellet var helt nytt i 2008. Da hadde det en hyggelig introduksjonspris. I dag ligger prisen i det øvre sjiktet i dette området.

Stor terrasse ved elva hvor frokosten serveres. Dette er også restaurant Aquatini og uten å ha prøvd den ligger nok denne også i det øvre prissjiktet. Det er svømmebasseng på taket med flott utsikt over elva og det er balkonger med møbler.